Undersøkelsessak

En undersøkelsessak skal åpnes dersom det er "rimelig grunn til å anta" at et barn lever under forhold som gir grunnlag til tiltak jf. barnevernloven § 4-3 første ledd. Om barneverntjenesten kommer frem til at saken skal undersøkes blir foreldrene orientert om at det foreligger en bekymringsmelding og dens innhold. Foreldrene får vite om sine partsrettigheter og hva som skal skje videre.

Det er verdt å merke seg at terskelen for at det er "rimelig grunn til å anta" at det foreligger kritikkverdige forhold er – og skal være - lav. Hensynet til privatlivets fred skal ikke hindre at barn som trenger det får nødvendig hjelp. Det er viktig at barnevernet kan komme i kontakt med barnet på et tidlig stadium, slik at man kanskje kan avhjelpe omsorgssvikt og problemer med mindre inngripende tiltak.

En undersøkelsessak gjelder alltid ett spesielt barn - det er ikke rom for systematisk undersøkelse av f.eks. utsatte familier.

Utfall av en undersøkelsessak kan være følgende:

1. Saken henlegges, barnevernstjenesten fant ingen kritikkverdige forhold.

2. Barnevernstjenesten fatter selv vedtak.

3. Forslag om tiltak gis fylkesnemnda.

En beslutning om å iverksette en undersøkelsessak er ikke enkeltvedtak, heller ikke å henlegge bekymringsmelding. Dermed er det ikke krav til begrunnelse, ikke klagemuligheter, rett til informasjon osv. Det samme gjelder tiltak i forbindelse med undersøkelsessak (eks innhente opplysninger etter § 6-4).

Partsrettigheter har foreldrene når det er mulig at saksbehandlingen kan munne ut i et enkeltvedtak (jf. forvaltningsloven). Dette vil typisk være situasjonen når det åpnes en undersøkelsessak. Dermed skal parten (foreldre) ha partsinnsyn. Imidlertid er det ofte grunnlag for å nekte dette, jf. forvaltningsloven § 18 og § 19.

Barnevernet skal i utgangspunktet informere om undersøkelsessak, jf. § 6-4(1) – men dette kan også ofte unnlates jf. forvaltningsloven. § 16(3)a.

Dersom barnevernstjenesten aser at det er nødvendig med en undersøkelsessak, skal dette iverksettes innen 3 måneder, jf. § 6-9. Dette kan forlenges til 6 måneder. Dersom barnevernstjenesten går utover fristen kan den aktuelle kommunen få bot.

Etter fristens utløp er det mulig for barnevernstjenesten å starte en ny sak dersom det er tale om å iverksette andre tiltak enn det var tale om første gangen. Dersom det er de samme forholdene og de samme tiltakene vil det behandles som en fortsatt sak.

Selve undersøkelsen kan foregå på ulike måter:

Det kan være et hjemmebesøk – i så fall gjelder forvaltningsloven § 15 om «gransking», hvilket bl.a. innebærer at barnevernstjenesten skal legitimere seg. Foreldrene kan klage på beslutning om hjemmebesøk.
Det kan være en samtale med barnet jf. bvl. § 4-3 femte ledd. I disse tilfellene er det en forutsetning at slik samtale er til barnets beste, og at barnet vil samtale. De som har slike samtaler må være tilstrekkelig kvalifisert.
I alvorlige tilfeller kan det være tale om å bringe barnet ut, jf. lovens § 4-3 femte ledd. Dette kan være tilfelle der en anser det som nødvendig å barnet til for eksempel sykehus for undersøkelse. Dette vil ofte samsvare med mistanke om mishandling eller lignende.

Sakkyndige kan benyttes ved undersøkelsessaken. Dette følger av prinsippet om sakens opplysning (jf. forvaltningslovens § 17) og er uttrykkelig nevnt i barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. Både foreldre og barnet kan nekte å snakke med denne.