Barns rett til advokat i møte med barnevernet

Barnets rett til å uttale seg og medvirke i egen sak er en menneskerettighet som er nedfelt i både Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 12 og barnevernloven § 6-3. Videre fastslår forvaltningslovens § 12 første ledd, en parts rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.

Bvl § 4-3 gir «barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert» hjemmel til å «kreve å få samtale med barnet i enerom». Av forarbeidene til loven går det tydelig frem at Barne- og familiedepartementet har ment at barnet skal være alene med barnevernet under en enesamtale.

Samtidig skal barnevernet vektlegge belastningen/skadevirkningen en slik samtale har på barnet, og de skal vokte seg for å skade eller ødelegge forholdet mellom barn og foreldre. Dersom barnet også uttrykker et ønske om å slippe en slik samtale må dette vektlegges og barnet kan ikke pålegges å snakke med barnevernet. Barnevernet må vurdere om det er mulig å innhente informasjon på annen måte. I samsvar med forvaltningslovens § 11, skal barnevernet opplyse barnet innledningsvis, om at barnet selv kan velge om det vil svare. Barnet skal ikke presses og det er vesentlig at en undersøkelse skal være så skånsom som mulig.

Når har barn rett til å ha med seg en prosessfullmektig/advokat i møte med barnevernet?

Et barn over 15 år vil ha fullstendige partsrettigheter, jf. bvl. § 6-3 andre ledd, under hele saksbehandlingen og kan benytte seg av rettighetene i fvl § 12 til å la seg bistå av en advokat eller annen prosessfullmektig på ethvert trinn i saken. Barn over 15 år har også søksmålskompetanse og kan begjære rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak, samt selv kreve sak om tilbakeføring.

Barn over 15 år har også rett til selv å kontakte advokat etter eget ønske. I særskilte tilfeller kan Fylkesnemnda innvilge barn under 15 år partsrettigheter. En stor gruppe barn vil dermed falle utenfor retten til å la seg bistå av advokat på ethvert trinn i saksbehandlingen.

For bedre å sikre et barns medvirkning og deres rett til å bli hørt i egen sak, ble det opprettet en ordning med såkalte talspersoner. Ordningen har som formål å sikre at barnet blir hørt i saker som skal behandles av fylkesnemnda. Retten gjelder ved alle avgjørelser for nemnda. Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barneverntjenesten og barnets foreldre. Retten gjelder for barn over 7år.

Erfaringene med denne ordningen er varierte. I mange tilfeller er det usikkert hvordan barnets mening har fremkommet, om det er korrekt gjengitt og om barnets rettsikkerhet i prosessen er tilstrekkelig ivaretatt.

Videre har barn en mulighet til å kunne kreve en egen tillitsperson etter omsorgsovertakelse. Formålet med tillitsperson er å styrke barnets posisjon og gi barnet en bedre mulighet til å kunne gi uttrykk for sine synspunkter i egen sak. Det underlige med denne muligheten er at den først slår inn etter en omsorgsovertakelse. Det er ikke noe krav om at en tillitsperson har juridiske kunnskaper, med det er fremhevet at barnet selv har rett til å velge sin tillitsperson, med unntak av egne foreldre. I tillegg har barnevernet hjemmel i forskriften § 10 til å bestemme at personer som kan skade barnets interesser ikke kan være tillitsperson. Barnevernet kan altså overstyre barnets valg, men dette må gjøres i vedtaksform.

Vi ser mange svakheter i hvordan barns rettssikkerhet blir ivaretatt. Dette er svært betenkelig, all den tid barnet er den viktigste part i enhver barnevernsak.

Preben Kløvfjell Anita Skippervik

advokat jurist