Barn som kasteball i barnevernet

Den siste tiden har det stormet rundt barnevernet igjen i media. Denne gangen har regjeringen varslet en gransking. En gjennomgang har vist seg at mange barn i barnevernet i snitt bor to måneder på hver plass. Dette er noe mange barn også har uttalt er en enorm belastning for dem psykisk og som gjør dem syke.

Livet etter en omsorgsovertakelse er uten rettsikkerhetsgarantier og forutberegnelighet. De vet aldri nå de får beskjed om at de skal flytte. De blir sendt i beredskapshjem og/eller akuttinstitusjoner hvor det er ett strengt regime som ikke er tilpasset det enkelte barnets behov. Dette påvirker også foreldrene som får ekstra belastninger med sjokkmeldinger om at barnevernet har flyttet barna eller skal flytte barnet innen svært kort tid.

Generelt stiller forvaltningsloven krav til at saksbehandlingen skal være forutberegnelig. Det følger av bvl. § 4-17 at barnevernet kan flytte ett barn dersom «endrede forhold gjør det nødvendig, eller dersom de må anses til det beste for barnet.» I utgangspunktet er dette en fullmaktshjemmel som gir barnevernet kompetanse til å flytte barn dersom de materielle vilkårene er oppfylt.

Ofte er årsakene til flytting uoverensstemmelse mellom barnevern og fosterforeldre. Kontraktsvilkårene blir ofte ikke fulgt opp fra den ene eller andre side og resultatet kan være oppsigelse av kontrakten. Veien til institusjon blir ofte kort for mange barn.

Større barn får i noen grad uttalt seg om flyttespørsmål, men igjen er det barnevernet som avgjør hvor barnet skal plasseres, og hvor begrunnelsene ofte er likelydende med vilkårene i loven uten konkretisering. Etter mitt syn dekker de ofte over at den reelle årsaken er konflikter med plasseringsstedene, og legger skylden over på at barnet har spesielle og krevende behov som plasseringen ikke kunne dekke. Dette er totalt i strid med god forvaltningsskikk. Det følger også en plikt etter bvl.§ 1-7 å samarbeide med foreldre og barn. Dette gjelder også for spørsmål om flytting.

Likevel innskrenker bvl. § 4-15 annet ledd, tredje punktum barnevernets kompetanse til hvor de kan flytte barn til. Ordlyden slår fast at dersom barnevernet ikke kan plassere barnet som forutsatt i forslaget eller vedtaket, skal saken forelegges nemnda.

Dette innebærer at dersom det i omsorgsovertakelsesvedtaket er avgjort at barnet skal være plassert i fosterhjem kan ett barn bare flyttes til ett annet fosterhjem. Barn kan derfor ikke vilkårlig bli flyttet mellom fosterhjem og institusjon, og omvendt. Det er det opprinnelige vedtaket som avgjør plasseringsstedet. Juridisk litteratur har åpnet for at barnevernet har full kompetanse til å bare flytte barn rundt mellom plasseringssteder etter bvl.§ 4-17, men samtidig er dette en logisk brist med hva som står i bvl.§ 4-15 andre ledd tredje punktum og som forfatterne også er helt enig med siden dette står klart formulert i forarbeidene. Domstolene bør av hensyn til risikoen for mange flyttinger derfor bli mer kritiske, og ha dette med som ett moment i vurderingen i omsorgsovertakelsessaker. Selv om vilkårene for omsorgsplassering er oppfylt må risikoen for flyttinger som skader barna tas med.

Anita Skippervik - Advokatfullmektig