Samvær til besvær

I det store flertall av avgjørelser om omsorgsovertakelse og samvær presiseres det at det samvær som fastsettes mellom biologiske foreldre og barn er å betrakte som et minimum og at barnevernstjenesten står fritt til å øke samvær om forholdene ligger til rette for det.

Min erfaring er at en slik "frivillig" økning i samværsomfang som det legges opp til er noe som skjer svært sjelden. En løpende evaluering av samværsomfanget er i mange tilfeller helt fraværende og det minimum som blir satt av nemnd eller domstol blir den ordning som praktiseres frem til foreldrene krever ny behandling av spørsmålet.

Jeg har bare den siste måneden opplevd to skrekkeksempler på dette.

Den første saken gjaldt et barn som hadde gode samvær med sin far og hadde uttrykt et sterkt ønske om mer samvær. Dette hadde både barnet og far tatt opp med barnevernstjenesten uten at det resulterte i noen økning. Far krevde da at nemnda skulle ta stilling til dette og barnevernstjenesten kom da med et tilbud om å øke samværet med ett samvær i året mot at far trakk sitt krav for fylkesnemnda. Dette ønsket verken far eller barnet og resultatet ble en avgjørelse fra nemnda med et samværsomfang som var i tråd med jentas ønsker.

I den andre saken hadde mor og barn en velfungerende samværsordning som av alle involverte, også barnevernstjensten, ble beskrevet som noe positivt for barnet. Saksbehandler fra barnevernstjenesten ble i nemnda spurt om hvorfor de ikke hadde økt samværet når det ble vurdert å være så positivt for barnet, svaret var at de ikke hadde fått noe krav fra mor om økt samvær og hadde derfor fortsatt med den begrensede samværsordningen.

Slike saker er tydelige eksempler på at dette er en stor utfordring i barnevernstjenesten. Problemet blir ytterligere forverret av at foreldre gjerne blir møtt med påstand om reduksjon i samværet hvis de krever rettslig prøving av samværsspørsmålet. Da med med den begrunnelse at de lager støy og skaper uro for barna ved å starte en ny sak.

Det er tydelig at en holdningsendring er helt nødvendig!

Erlend Liaklev Andersen

advokat