Sakkyndighet i barnevernsaker

Sakkyndige og deres rolle i barnevernsaker er et meget omdiskutert tema. Med bakgrunn i min og mine kollegaers erfaring fra et stort antall barnevernsaker over hele landet er jeg skremt over at det ikke synes å være særlig tegn til endring i hvordan de sakkynidge selv ser på sin egen rolle, eller hvordan domstolen forholder seg til den sakkyndige og de rapporter som blir skrevet.

Dette illustreres godt gjennom en sak jeg for en stund tilbake ble gjort kjent med. Saken gjaldt omsorgsovertakelse og sto for tingretten. Retten hadde oppnevnt to sakkyndige som skulle utrede saken og avgi rapport. Det ble etterhvert klart at de to sakkyndige hadde konkludert diametralt forskjellig. Den ene konkluderte med at vilkårene for nullsamvær og omsorgsovertakelse var oppfylt, den andre at barna skulle tilbakeføres til foreldrene. Retten falt ned på sistnevnte konklusjon.

Man kan få inntrykk av at et flertall av de som fatter avgjørelser i slike saker, for sjeldent stiller spørsmål ved sakkyndiges uttalelser og konklusjoner. Man ender da opp med saker hvor det i realiteten er den sakkyndige som på bakgrunn av sine egne meninger og relativt fritt skjønn avgjør saken.

Det er åpenbart ikke slik det skal være. Avgjørelser i slike saker skal tas på bakgrunn av selvstendige vurderinger foretatt av et dommerpanel som har juridisk kompetanse, barnefaglig kompetanse og i tillegg lekmannsperspektivet.

Man kan lett hevde at problemet ligger i de sakkyndiges skråsikkerhet og manglende rolleforståelse, men jeg vil påpeke at ansvaret til syvende og sist ligger hos de som sitter bak dommerbordet.

Det er også viktig å ha advokatbistand med erfaring og kunnskap nok til å kunne påpeke og påvise de kjente svakheter som ofte gjenfinnes i slike sakkyndige utredgninger.

Det er i alle saker viktig at dommere gjør seg opp sin egen mening om saken og ikke blir blendet av store ord og tilsynelatende faglige argumenter, men i barnevernsaker hvor foreldre, barn og familiers sjebne står på spill må det kreves en særlig bevissthet rundt det å foreta egne vurderinger og tørre å være kritisk til det materialet man blir presentert.

Selv om dette er et problem som stadig er en del av det offentlige ordskiftet, er det ikke særlige tegn til forandring.

Erlend Liaklev Andersen

advokat