Hvem er part i saken ?

PARTSRETTIGHETER I BARNEVERNSSAKER

Et spørsmål som ofte dukker opp er hvem som har partsrettigheter i saker der barnevernet er involvert. Barnet har foreldre, men også andre nære som gjerne vil utrykke sin mening i saken. Alle har sin egen oppfatning av hva som er til det beste for barnet. I hvilken grad kan de som står barnet nært ha partsrettigheter?

Det er klart at lovgiver må sette en grense for hvem som kan gå til sak mot barnevernet for å få prøvd et vedtak, eller for å få omsorgsretten til et barn. Som vi skal se, er imidlertid ikke alltid den grensen helt klar. Det må ofte foretas en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak for å finne ut hvem som har partsrettigheter. I denne artikkelen skal jeg forsøke å belyse dette temaet nærmere.

Hva er partsrettigheter?

Partsrettigheter er de rettighetene en part har underveis i hele prosessen mens det pågår en sak. En person med partsrettigheter har rett til å delta i saken. Man gis en rett til å se og imøtegå alle innlegg fra andre parter. En part har også krav på å gjøre seg kjent med opplysninger som myndighetene har innhentet i forbindelse med saken. Partsrettigheter innebærer at man har krav på forhåndsvarsel og begrunnelse, og at man på bakgrunn av begrunnelsen gis en klagerett hvis man er uenig. Barnevernloven regulerer kun et barns egne partsrettigheter i § 6-3 annet ledd. Etter § 6-1 i barnevernloven får forvaltningslovens regler anvendelse, slik at man må gå til forvaltningsloven for å finne ut hvem andre som kan ha partsrettigheter.

Det er ikke slik at alle som vil være part i en sak får mulighet til det. Det ville vært praktisk umulig hvis domstolene og forvaltningsorganer skulle forholdt seg til alle som har en mening om en sak. I tillegg er man gitt en innsynsrett hvis man opptrer som part. Særlig i barnevernssaker der dokumentene ofte inneholder sensitive opplysninger ville det vært uheldig hvis alle som ønsket det skulle gis en mulighet til å få innsyn i disse opplysningene. Gode grunner taler derfor for å avgrense partsbegrepet til et begrenset antall personer i både barnevernssaker og i andre typer saker.

Begrepet «part» er definert i forvaltningsloven § 2 (1) bokstav e. Her fremkommer det at en part er en person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken direkte gjelder. Hvis et vedtak er fattet direkte mot en person, blir vedkommende automatisk part. For andre tilfeller må det foretas en skjønnsmessig vurdering der man ser på vedtakets karakter, formålet med vedtaket, rettsvirkningene og hvilke interesser som er relevante for sakens avgjørelse. Man kan også se på hvilke hensyn som taler for og imot at man skal ha en vid eller snever ramme for hvem som skal regnes som part. Vurderingen av hvem som er å anse som part kan falle ulikt ut på forskjellige tidspunkt av saken avhengig av om det er en sak for barnevernstjenesten eller fylkesnemnda. Derfor skilles det mellom de sakene i denne artikkelen.

Hvem har partsrettigheter i saker overfor barnevernet?

En sak hos barnevernet kan deles inn i fire faser. Det starter gjerne med en bekymringsmelding fra familien selv, eller noen fra omgivelsene rundt. Barnevernet plikter å ta stilling til bekymringsmeldingen snarest mulig, og senest innen tre uker. Hvis det er grunn til bekymring skal det opprettes en undersøkelsessak. I undersøkelsessaken tar barnevernet kontakt med familien for å finne ut hvordan barnet har det. De har også mulighet til å snakke med lærere, sakkyndige og andre som kjenner familien. Barnevernet kan undersøke familien selv om familien motsetter seg det. De skal så raskt som mulig vurdere om det vil være et behov for å sette inn tiltak. Barnevernet kan treffe vedtak om frivillige hjelpetiltak. Der det vil være tale om bruk av tvang, vil de forberede sak for fylkesnemnda. Hvis familien går med på hjelpetiltak skal det lages en tiltaksplan for barnet. Barnevernet plikter å følge med på om de aktuelle tiltakene fungerer. Et vedtak fra barnevernet kan klages inn for kommunen, men hvem har egentlig mulighet til å klage på vedtaket? Svaret beror på hvem som regnes for å være part i saken, og som dermed får partsrettigheter.

Barnet selv

Barnevernsloven § 6-3 regulerer partsrettighetene til barn. Et barn som er over 15 år, og som forstår hva saken gjelder skal opptre som part og kan gjøre partsrettigheter gjeldende. I særskilte tilfeller kan fylkesnemnda gi partsrettigheter til en som er under 15 år. Dette er særlig aktuelt der barnet utviser en aktivitet med sikte på å ta del i saksbehandlingen. Det skal imidlertid en del til før dette tillates, da det i vurderingen ikke skal legges avgjørende vekt på barnets ønske og det behovet barnet selv mener å ha for partsrettigheter, jf. Rt. 1999 s. 490.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til informasjon og rett til å uttale seg før det tas en avgjørelse i sak som berører ham eller henne, jf. barnevernloven § 6-3 første ledd. I HR-2016-2314-U uttalte Høyesterett at formuleringen i § 6-3 ikke åpner for unntak. Det er viktig at barnas meninger blir hørt for å sikre barnas integritet og verdighet. Samtidig kan barnas meninger gi et viktig bidrag til beslutningsgrunnlaget for barnevernstjenesten og fylkesnemndene. Barnet vil alltid regnes som part i saker som gjelder tvangstiltak for barn med atferdsvansker etter §§ 4-24 og 4-26, og i saker som gjelder tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel.

Foreldrene

Partsstillingen til foreldre avhenger av deres juridiske stilling etter barneloven. Hvis foreldrene er gift har de automatisk foreldreansvar sammen etter barneloven § 34. Hvis de er skilt kan de avtale om de skal ha foreldreansvar sammen, eller om en av foreldrene skal ha foreldreansvar alene. Så lenge foreldrene er gift kan man ikke få en rettsavgjørelse på at kun den ene av forelderen skal ha ansvaret. Det eneste tilfellet der det er mulig, er hvis den ene forelderen blir fratatt ansvaret etter barnevernloven § 4-20. Samboere har felles foreldreansvar etter barneloven § 35 annet ledd. Hvis foreldrene er ugifte og ikke bor sammen er hovedregelen at moren har foreldreansvar alene. Lovens utgangspunkt er at alle foreldre som har foreldreansvar er parter i alle saker vedrørende barnet. Dette følger av forvaltningsloven § 2(1) bokstav e sammenholdt med barnevernloven § 6-1. Hvis det kun er en av foreldrene som har foreldreansvaret og den daglige omsorg, er det bare den som er part i saker som omhandler barnet.

Hvis far har foreldreansvar og daglig omsorg, mens mor kun har foreldreansvar, vil ikke mor være part i en sak om hjelpetiltak. Dette er fordi det er den som har den daglige omsorg hjelpetiltaket retter seg mot. Hvis hjelpetiltaket inkluderer moren, og retter seg mot henne, vil hun være part selv om hun ikke har daglig omsorg. Et typisk eksempel på dette er hvis hjelpetiltaket får betydning for morens samværsrett. Hvis det foreligger et vedtak om flytting av barnet etter barnevernloven § 4-17 vil begge foreldrene uavhengig av daglig omsorg ha klagerett. Dette er fordi foreldrene regnes for å ha rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28. Vurderingen av om foreldre uten fast omsorg skal ha partsrettigheter beror på om vedtaket eller avgjørelsen kan sies å rette seg mot dem, eller om det direkte gjelder dem, jf. forvaltningsloven § 2(1)e.

Fosterforeldre

Fosterforeldre er som hovedregel ikke part i en sak for barnevernet. Dette er fordi de anses for å være barnevernets hjelpere, slik at de ikke kan være part i tillegg til barnevernet. I enkelte tilfeller kan de likevel ha partsrettigheter. Det avhenger av hvilken type tiltak saken gjelder, og om vedtaket retter seg mot fosterforeldrene eller direkte gjelder dem etter forvaltningsloven §2(1) bokstav e. I saker om flytting av barnet under barnevernets omsorg etter barnevernloven § 4-17 kan fosterforeldrene få partsstatus hvis de er tilstrekkelig berørt av vedtaket. Hvorvidt de er tilstrekkelig berørt beror på en konkret vurdering. Hvis tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene er særlig sterk, kan det tale for at fosterforeldrene skal ha partsstatus. Hvis begrunnelsen for vedtaket er forhold i fosterhjemmet, kan det tilsi at fosterforeldrene skal ha partstatus slik at de gis en rett til å virke inn på vedtaket til barnevernet. I NOU 2005:9 er det sagt at andre relevante momenter i avgjørelsen av om fosterforeldre skal ha partsstatus er barnets alder og graden av kontakt med biologiske foreldre. Vedtak om flytting etter barnevernloven § 4-17 kan påklages til fylkesnemnda. Ifølge forarbeidene ( Ot.prop.nr. 44 (1991-92) har ikke fosterforeldrene en automatisk klagerett. Hvorvidt de skal ha klagerett må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut i fra om fosterforeldrene kan sies å ha rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28. Det sentrale temaet i vurderingen er tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene og varigheten av plasseringen i fosterhjem.

Andre slektninger

Utgangspunktet er at andre slektninger enn foreldre ikke er part i en barnevernssak. Dette er for å forhindre unødig bruk av ressurser, og av hensyn til sensitive opplysninger i dokumenter som kommer frem ved at man gis partsrettigheter. Hvis vedtaket retter seg mot slektningen eller direkte gjelder slektningen etter forvaltningsloven § 2(1) e, kan slektningen regnes som part.

Hvem har partsrettigheter i saker for fylkesnemnda?

Fylkesnemnda er et statlig organ som skal fatte vedtak etter barnevernloven. De har en uavhengig stilling overfor departementet og fylkesmannen. Fylkesnemndas uavhengighet er med på å styrke rettsikkerheten til de berørte parter. Vedtak som er fattet av fylkesnemnda kan bare overprøves av domstolene. Partsrettighetene i fylkesnemnda handler om kontradiksjon. Det er svært viktig med en god bevisføring og en forsvarlig vurdering av avgjørelsesgrunnlaget før det fattes et vedtak. Derfor skal det i størst mulig grad legges til rette for at partene får tilstrekkelig veiledning og at de blir hørt. Videre har partene krav på begrunnelse for vedtaket, og de skal ha en mulighet til å imøtegå det som blir sagt. Dette følger av § 7-3 i barnevernloven som oppstiller hovedprinsippene for saksbehandlingen i fylkesnemnda.

Som part i en sak for fylkesnemnda vil man ha rett til innsyn i sakens dokumenter i medhold av barnevernloven §7-4. Partene skal varsles om begjæringen, og gis en ti dagers frist til å komme med tilsvar. Partene skal også innkalles til forhandlingsmøte etter barnevernloven §7-7. Det er ingen oppmøteplikt under forhandlingsmøte, men saken behandles uavhengig av oppmøte slik at man går glipp av en kontradiktorisk behandling hvis man ikke møter. Gode hensyn taler for at man ikke kan utsette forhandlingene i påvente av at partene skal møte, da dette i det lange løp vil gå på bekostning av barnet. En part vil også ha rett på fri sakførsel uten behovsprøving og uten egenandel i saker for fylkesnemnda, til forskjell fra saker hos barnevernstjenesten. Dette følger av rettshjelploven § 17(3) nr. 2.

Hvem som er part i en sak for fylkesnemnda beror på hvem som har tilknytning etter forvaltningsloven § 2(1) bokstav e, på samme måte som for saker i barnevernstjenesten. For å klage på et vedtak må det påvises at man har rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28.

Barnet selv

Tilsvarende som i saker for barnevernstjenesten reguleres barnets partsrettigheter av barnevernloven § 6-3. Alle barn over 15 år og som forstår hva saken gjelder er part i egen sak. Fylkesnemnda har anledning til å innvilge partsrettigheter til barn under 15 år i særskilte tilfeller. Er barnet fylt 7 år, eller er yngre og i stand til å danne seg egne synspunkter, skal det informeres og gis rett til å uttale seg før det fattes en avgjørelse som berører han eller henne. I saker som gjelder barn med atferdsvansker, og tiltak der barnet kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part i saken.

Foreldrene

Når det gjelder foreldre vil foreldre med foreldreansvar alltid regnes som part i saker for fylkesnemnda. De regnes også som part selv om de ikke har den daglige omsorgen. Dette er fordi tvangsvedtak etter barnevernloven alltid vil gripe inn i foreldreansvaret. Ved at begge foreldrene får partsstatus vil man sende et signal om at det forventes at begge foreldrene tar ansvar for barnet.

Ved omsorgsovertakelse der forelderen ikke har foreldreansvar kan en forelder gis partsstatus dersom vedkommende har en så sterk faktisk tilknytning til barnet at fylkesnemndas vedtak kan sies å «rette seg mot» eller « direkte gjelde» vedkommende. Et eksempel her kan være hvis barnet har bodd med forelderen over en periode eller at man har hatt en omfattende og regelmessig samværsordning med barnet over tid. Foreldre med foreldreansvar vil alltid regnes som part i saker om omsorgsovertakelse. Omsorgsovertakelse innebærer at barnet blir flyttet bort fra foreldrene, eller den av foreldrene den bor fast hos. Den daglige omsorgen overtas av barnevernstjenesten, og de finner andre til å ta seg av den daglige omsorg av barnet. Som regel blir barnet plassert i et fosterhjem eller på en institusjon. Omsorgsovertakelse er en av de mest inngripende midler man kan bruke overfor foreldre. Personer som ikke er barnets biologiske foreldre kan i enkelte tilfeller gis status som part i sak om omsorgsovertakelse. Et praktisk viktig tilfelle her er hvor det kommer et utenlandsk barn til Norge uten foreldre. Barnet vil ofte da bo med slektninger av seg, slik at de overtar omsorgen i foreldrenes sted. Hvis man ikke får tak i de biologiske foreldrene, har det vært lagt til grunn at vedtak om omsorgsovertakelse kan rettes mot barnets omsorgspersoner i Norge slik at de blir part i saken, jf. Ot.Prop. nr. 76 (2005-2006) s. 44.

I saker om adopsjon vil de biologiske foreldrene alltid ha rettslig interesse selv om de har blitt fratatt foreldreansvaret, jf. Rt. 1999 s. 173.

Fosterforeldre

Fosterforeldre har ikke partsrettigheter i saker om rettslig prøving eller oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. Ot.prop.nr. 76 (2005-2006). Heller ikke potensielle fosterforeldre har partsstilling, jf. Rt. 2012 s. 937. I den aktuelle saken var det barnas besteforeldre som ble sett på som potensielle fosterforeldre, men det var uten betydning fordi det ikke forelå en særskilt lovhjemmel som ville gi de anledning til å reise sak, jf. tvisteloven § 36-3(1). Fosterforeldrene har imidlertid en uttalerett etter barnevernloven § 4-21 (2).

Andre slektninger

Partsstatus for private parter i fylkesnemnda bestemmes av forvaltningslovens partsbegrep som er inntatt i § 2(1) bokstav e. En part er en person «som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Hvis et vedtak får direkte følger for en søster eller bror av barnet, vil det tilsi at de kan få partsstatus i saken.

Partsbegrepet etter forvaltningsloven er fleksibelt og dynamisk. Dette innebærer at det ikke utlukkende må vurderes ut fra faste kriterier som for eksempel en persons rettslige posisjon i forhold til barnet. Det man skal vurdere er personens tilknytning til barnet, både rettslig og faktisk. Det skal imidlertid mye til for å få partsstatus på bakgrunn av at man bare har en faktisk tilknytning til barnet. En nær venn av barnet kan ikke få partsstatus selv om vennen har en nær faktisk tilknytning til barnet. Private parter har ingen forklaringsplikt i fylkesnemnda, men de skal gis en anledning til å uttale seg, jf. barnevernloven § 7-1 bokstav g. Dette er fordi en sak vil innebære en stor belastning for de private parter, og da må det være adgang til at de skal kunne få bestemme selv om de ønsker å forklare seg eller ikke. Hvis de blir innkalt som vitner har de forklaringsplikt på lik linje med vitner i en rettssak. I de tilfellene der det er tale om en ankesak for domstolene, begrenses søksmålsadgangen til den «vedtaket retter seg mot» etter tvisteloven § 36-3. I en kjennelse inntatt i Rt. 2010 s. 1100 ønsket en bror å ha partsrettigheter i en ankesak som gjaldt søsteren. Fylkesnemnda hadde fattet et vedtak der foreldrene var gitt samvær med hvert av barna en helg i måneden, men uten at de øvrige søsknene skulle få være til stede. Broren anførte at han ville ha partsrettigheter i ankesaken fordi omsorgsovertakelsen vedrørende søsteren innebar at han ikke ville få treffe søsteren mens foreldrene hadde samvær med henne.

Høyesterett kom enstemmig til at ankesaken ikke gjaldt et vedtak som «rettet seg mot broren» etter tvisteloven § 36-3. De viste til at han ikke mister noen rettigheter og heller ikke pålegges noen plikter ved den del av vedtaket som er påanket. Derfor kunne ikke omsorgsovertakelsen for søsteren sies å rette seg mot broren på en måte som skulle gi han partsrettigheter.

Partsrettigheter i saker om samværsrett

Hovedregelen etter barnevernloven er at barn og foreldre har en lovfestet rett til kontakt. Hvis det er tale om samvær i en situasjon der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, er det fylkesnemnda som fastsetter rammene for samværsordningen. Loven sier ingenting om hvorvidt barnet har lov til å kommunisere med foreldre via telefon og sosiale medier. De står derfor fritt til å gjøre det. Barnevernloven slik den er utformet per dags dato, gir ingen andre enn foreldrene rett til å ha kontakt med barnet.

Personer som har hatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted før omsorgsovertakelsen, har en mulighet til å fremsette krav for fylkesnemnda om samvær. Andre slektninger og personer som barnet har en nær relasjon til kan bare fremsette krav overfor fylkesnemnda hvis foreldrene er døde eller hvis samværet med foreldrene er «svært begrenset», jf. barnevernloven § 4-19. Hva som ligger i «svært begrenset» samvær med foreldrene har Høyesterett uttalt seg om i Rt. 2015 s.467. Her ble det lagt til grunn at et samvær på fire ganger tre timer årlig ikke kunne anses som «svært begrenset». Dette tyder på at terskelen er høy for at det skal være tale om svært begrenset samvær. Regelen innebærer at søsken, besteforeldre, tanter, onkler ol. normalt ikke vil få fastsatt samvær. I Rt. 2011 s. 1601 slo Høyesterett fast at også tidligere fosterforeldre vil kunne få fastsatt samvær etter § 4-19 selv om dette ikke står uttrykkelig i lovteksten.

Det ble inntatt en bestemmelse i barnevernloven § 4-16 i 2013 der barneverntjenesten skal legge til rette for samvær med søsken der hensynet til barnet ikke taler imot det. Da denne bestemmelsen ble inntatt ble det samtidig vurdert innført en bestemmelse om rett til samvær for søsken. Departementet foreslo at dette ikke skulle lovfestes fordi det ville medføre kompliserte spørsmål om søskens partsstatus. En lovfestet bestemmelse som skulle gi barnet rett til kontakt med søsken ble derfor ikke inntatt.

Det har vært hevdet at kretsen av personer som har rett til å få fastsatt samvær er for liten. Derfor ble det nedsatt et utvalg som skulle se nærmere på denne problemstillingen. De kom frem til i NOU 2016: 16 at det er uheldige sider ved å begrense kretsen av personer som skal ha samvær med barnet slik loven legger opp til i dag. En lovfesting av barnets rett til kontakt med andre enn foreldrene vil sikre at det i større grad legges til rette for slik kontakt.

Det er enda ikke foretatt noen lovendring, slik at status per i dag er at kretsen av personer som klart gis samvær med barnet er begrenset til foreldrene.

Micaela Hetland

Stud jur i praksis hos advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS