Barnets beste
Hensynet til barnets beste er det bærende hensyn i barnevernsretten, og er styrende for hva barnevernstjenesten kan foreta seg og for hvile vedtak som kan fattes.
Prinsippet er står så sterkt i barnevernsretten at det kommer til uttrykk i en egen bestemmelse i barnevernloven, § 4-1, som lyder:
​
"Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen"
​
Bestemmelsen er plassert i lovens kap. 4 (om særlige tvangstiltak), og det skal ved valg av tiltak legges avgjørende vekt på hva som er det beste for barnet.
​
Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon.
​
Barnevernloven må ses i sammenheng med en rekke andre lover, deriblant barneloven, som regulerer plikter og rettigheter i forholdet mellom barn og omsorgspersoner, og på FNs barnekonvensjon. Norge er også forpliktet til å følge Barnekonvensjonen. I de tilfeller der det skulle oppstå motstrid mellom norsk lov og barnekonvensjonen skal tolkningen som er i tråd med konvensjonen gå foran.
​
Hensynet til barnets beste har fått større gjennomslagskraft etter den senere tids rettsutvikling og de nye Grunnlovsbestemmelsene i §§ 102 og 104.
I en utlendingssak sluttet Høyesterett seg til FNs barnekomitee og deres uttalelse om at barnets beste skal stå i forgrunnen ved enhver beslutning som berører barnet. Se Rt. 2015 s. 93.